Norsk Judo og Jiu-jitsu Klubb

Norsk Judo og Jiu-jitsu Klubb

Erik Haugen har gått bort

Postet av Norsk Judo og Jiu-jitsu Klubb den 14. Mai 2007

Minneord


av


Terje Lund



Erik ”Lillegutt” Haugen er ikke lenger blant oss. Han døde 4 mai 2007, 58 år gammel, etter lengre tids sykdom.



Ord blir fattige når man skal beskrive mennesket, kameraten, vennen, hjelperen, idrettsmannen ”Lillegutt”. Erik kom inn i judomiljøet i 1965 mens judo ennå var en ung idrett i Norge. Han satte seg fort i respekt på judomatta og var i en årrekke blant landets fremste konkurranseutøvere. Med sin idrettslige merittliste har han forlengst skrevet seg inn i norsk judohistorie: Han er 2 ganger nordisk mester, han ble norgesmester i tungvekt 8 år på rad foruten at han ble norgesmester i åpen klasse 2 ganger og er flere ganger gullvinner i NM for lag samt at han har representert de norske farvene i EM og VM.



Som medaljegrossist i nasjonale og internasjonale stevner bidro Erik til at judo fikk presseomtale som i sin tur fikk flere til å fatte interesse for sporten. I NJJK merket vi alltid et stort tilsig av nye medlemmer når judo en sjelden gang fikk omtale i avisene. Da de unge nybegynnerne kom til klubben og fikk møte denne røslige karen på 196 cm som de hadde lest om på sportssidene – som med glimt i øyet presenterte seg selv som ”Lillegutt” – fant de fort ut at det kun var på judomatta han var en fryktet og farlig motstander. I alle andre sammenhenger var han den snille, den omsorgsfulle, den som man kunne snakke med når verden gikk en i mot, den som sørget for at ingen følte seg utenfor, den man kunne stole på, den som alltid holdt hva han lovet, den som hadde løsningen på praktiske problemer, den man spurte om råd.



Både mens han var idrettslig på topp, men særlig etter at han sluttet å konkurrere har Erik med sin store arbeidskapasitet bidratt til at klubben har kunnet holde sitt høye aktivitetsnivå. På 70-tallet sto NJJK som initiativtaker og fast arrangør av ”Vårspretten”, men arrangerte ofte også NM og en lang rekke mindre stevner. Sommerleirene for hele familien var veldig populære. Dette krevde et stort administrativt apparat. Erik stilte alltid opp, og hadde alltid en finger med spillet, særlig når det var ting som andre vegret seg fra å gjøre. For ham fantes ikke problemer, kun utfordringer. Ingen oppgave var for stor, ingen for liten.



Opp igjennom årene hadde Erik forskjellige verv i klubben, blant annet som viseformann, styremedlem, trenerkontakt, foreldrekontakt mm. Jeg var formann mesteparten av 80-årene, og vi hadde et nært og tett samarbeid i denne tiden som også var en hektisk periode i klubbens historie. Med drøye 400 medlemmer fra nybegynnere til eliteutøvere var klubbens treningskapasitet sprengt og det var behov for å utvide treningslokalene. Dette skulle skje uten at klubbens drift og andre forpliktelser ble skadelidende. ”Vårspretten” var, som det største judostevnet i landet, et administrativt løft selv om vi hadde godt innarbeidete rutiner for stevneavvikling. I 1985 skulle vi også feire et heidundrende 25-års jubileum. Når oppgaver som dette sto i kø, var Erik i sitt ess. Med velplasserte, spøkefulle bemerkninger fikk han folk til å briste ut i latter og glemme å se på oppgavene som kjas og mas, men som morsomt samvær med gode venner. Hans yrke som teatermaler ved Nationaltheateret, hvor han senere ble verkstedsjef, ga ham en faglig tyngde i arbeidet med utbyggingen, som for det meste ble gjort på dugnad. Alle lyttet når Erik med sin praktiske sans og sine kreative løsninger kom med forslag til hvordan ting skulle gjøres.



Erik var engasjert i klubbens ve og vel like til det siste og har bidratt med bakgrunnsinformasjon og historiske data til klubbens nåværende styre i forbindelse med at lokalene igjen har kommet i fokus. I motsetning til mange av oss andre som tilhører Eriks generasjon og opplever at våre velmente råd til de yngre blir oppfattet som utidig mas, opplevde Erik at de unge oppsøkte ham for å få råd og vink. Det sier ganske mye om hans personlighet. Han klarte a bevare det ungdommelige og bygge bro over generasjonskløften.



For sin innsats for NJJK er Erik blitt hedret med ”Livsvarig medlemskap” og ”Det gyldne knebelte”. Han er også blitt tildelt ”Hodnes Ridderorden” for sin innsats for judo i Norge.



Erik var glad i mennesker. Det var ikke alle som var bevisst at Erik hadde for vane å stå veldig nær inntil personer som han snakket med. Normalt føler de fleste et lite ubehag og tar ubevisst et skritt tilbake når det skjer med andre. Men med ”Lillegutt” var det annerledes. Han utstrålte trygghet og varme. Alle som kjente ham fikk tillit til ham. Og alle som kjente ham har sin egen lille private anekdote om sitt vennskap med Erik.



Jeg vil gjerne dele historien om whiskyflasken med dem som ikke kjenner den.



Som formann hendte det at jeg ble fortvilet og motløs over mengden med papirarbeid som ble krevd av kommunale instanser for å få orden i formalitetene i forbindelse med utbyggingen. Å komme til styrerommet for en arbeidsøkt kunne ofte fortone seg som en fulldags jobb. Det var til tider vanskelig å skimte gleden og hyggen med idrettsarbeid gjennom alle papirbunkene. Den som stilte opp for avlaste var Erik. Den som hadde et trøstens ord var Erik.


Han hadde en unik evne til å forstå andre og i det rette øyeblikk inspirere til håp og innsats.



Han sa til meg at vi gjør ferdig dette papirarbeidet nå. ”Senere, når vi begge får tid, så kjøper vi en flaske whisky og så setter vi oss ned og prater bare du og jeg. Vi tar igjen den hyggen vi ikke fikk nå, og så ler vi av hvor mørkt vi så på det”. Det motiverte. Vi fikk gjort ferdig papirarbeidet. Men whiskyflasken fikk vi aldri kjøpt.



Selv om vi ofte traff hverandre i andre sosiale sammenhenger i de 25 årene som har gått siden den gangen, fikk vi av en eller annen grunn aldri avtalt et slikt spesielt møte mellom han og meg, men vi nevnte nå denne whiskyflasken hver gang vi snakket sammen. Den ble et slags munnhell. Den ble hva engelskmenn kaller en ”private joke”. Det var nok at vi sa ordet whisky for at begge skulle begynne å le. Ved en anledning sa Erik til meg at det kanskje er like bra at vi aldri fikk drukket den whiskyen, for det var kanskje meningen at vi alltid skulle ha den a se frem til og til å le av.



Jeg traff Erik for siste gang 27 februar i år. Han var da fysisk redusert av sykdommen, men han hadde en god dag, og jeg opplevde ham som den gode, gamle, spøkefulle, humoristiske ”Lillegutt”, hvor han typisk nok var mer interessert i å snakke om alt annet enn seg selv, og vi fikk oss nok en god latter over whisky-møtet vårt som aldri hadde blitt noe av. Da fant han frem en miniatyrflaske med whisky og ga til meg med ordene: ”La dette være symbolet på den whiskyen vi aldri drakk”. Jeg skjønte da at Erik visste at hans dager var talte, og at dette ble vårt siste møte. Den flasken vil aldri bli drukket opp. Den står på hedersplassen i stuen hjemme.



Erik ble bisatt i en fullsatt Skårer kirke 14 mai i en gripende seremoni. ”Lillegutt” hadde skrevet en siste hilsen til familie og venner. Den ble lest opp. Hver og en som var til stede følte dette som en personlig hilsen.



Vi er mange som har hatt gleden av å kjenne Erik. Vi er mange som har ”Lillegutt” i våre hjerter. Vi er mange som føler tomheten nå når han er borte. Vi er mange som deler sorgen med dem som sto ham nærmest.



Terje Lund


14 mai 2007


Livsvarig medlem


Tidligere Formann NJJK


0 Kommentar

Kommentarer

Logg inn for å skrive en kommentar.

Levert av IdrettenOnline